Love lost, love found and then?

Da jeg ankom Gardermoen i juni etter fem mneder i Vancouver var jeg allerede syk etter komme tilbake. Sommeren ble i korte trekk brukt til ligge under dyna i senga i Skienog lengte og verke etter livet jeg forlot i Canada, ogfr august var omme hadde jeg bestilt flybilletter tilbake for oktober. Det ble rett og slett umulig komme over savnet uten vite helt sikkert at jeg kom til dra dit igjen. Etter at jeg kom hjem holdt jeg jevnlig kontakt med de nrmeste vennene jeg hadde i Vancouver,og jeg kunne virkelig ikke vrt lykkeligere overdet faktum at jegendelig kom til f se alle igjen, vandre ned Granville Street og drikke kakao fra Tim Hortons. Et annet, forholdsvis stort trekkplaster for reisen tilbake var enhelt utrolig person jeg mtte.En jeg datet litt fr jeg dro, men som jeg aldri klarte slutte tenke p. Han kunne vrt en skalt "one that got away", bortsett fra at jeg var fast bestemt p at han ikke skulle f "get away". Hpls, hpls romantiker som jeg er var jeg i himmelen etter at flybillettene var booket og startet den o store nedtellingen til avreisedato ved dag 80.

Etter mneder med venting, sorger, lengsel, tristhet og egentlig et flertall vonde og vanskelige flelser var det endelig klart til at jeg skulle reise. Med n uke fri fra studier i London hoppet jeg p frste Air Canada-fly og satt i ni og en halv timei luftamed verdens strste smil. Da jeg endelig ankom ble jeg mtt av verdens beste kanader med en rd rose i hnden. Bare tanken p den lange klemmen jeg fikk i ankomsthallen rrer meg til trer. Deretter fly dagene avgrde, og med hockeykamp, konsert, halloweenfest, akvariumsbesk, hotellbesk, fancy middager og avskjedsfest p timeplanen gikk det fryktelig fort fr jeg plutselig stod p flyplassen igjen; med store, hovne yne og en klump i magen strre enn Hong Kong. slippe hnda hans og forsvinne inn i sikkerhetskontrollen er faktisk den aller verste flelsen jeg noensinne har flt (da er jeg kanskje veldig heldig?). ikke vite nr vi ses igjen, om vi ses igjen, er vanskeligere enn jeg klarer begripe. Etter ha svevd p en stor, rosa sky i en uke og vrt gjennomfrt lykkelig er veien tilbake til skolehverdagen p andre siden av kloden forferdelig hard. Den kyniske, kalde personen i meg ble vippet av pinnen etter alle opplevelsene jeg fikk, og jeg inns at jeg kanskje ikke har lyst til vre singel for alltid allikevel. For frste gang p to r kunne jeg faktisk tenke meg endre sivilstatus, og det gir meg mye tenke p.

N er det to dager siden jeg kom tilbake til London, og jeg kjenner at en altfor stor del av meg, i hovedsak all glede, hp og motivasjon ble lagt igjen i Vancouver. Jeg har lenge flt at jeg har gtt p autopilot og ikke egentlig kjent noe spesiell glede ved gjre noe som helst. I Canada vknet jeg litt opp og minnet meg selv p hvor bra ting faktisk kan vre. Det har aldri hersket noe tvil om at reise til Vancouver var den beste avgjrelsen i mitt liv s langt, og denne uken bekreftet nettopp dette. komme tilbake til fantastiske venner og gamle kollegaer og ha flelsen av at jeg aldri egentlig dro derfra er ubeskrivelig. ha en kanadisk kjekkas som er bare min i en hel uke er ingen hverdagskost, og selv om det er en ddsdom vre forelsket i noen p andre siden av jorden er jeg hellerdum og naiv s lenge det varer enn ta den enkle utveien.

Konklusjoner etter en uke i himmelen;

- Jeg skal definitivt p utveksling neste r

- London is getting old. Jeg er klar for nye eventyr.

- Om jeg aldri skulle forelske meg igjener jeg ganske sikker p at jeg ftt nok kjrlighet denne uken enn hva et menneske trenger for overleve et helt liv.

- Ingen steder er som Vancouver.

The happiness project

For to uker siden forlot jeg Vancouver, et sted som endte opp med st meg ufattelig nrt. Byen jeg kom til en mrk onsdag i januar, helt alene, med skyhye forhpninger til de neste fire mnedene. Jeg hadde ingen jobb, ikke allverdens med penger og bosted kun for den frste mneden av oppholdet. Resten skulle lses underveis.

Da det viste seg at jobbjakten skulle g lekende lett kunne jeg rette konsentrasjonen mot mitt nye bosted, et hus fullt av tyskere, hollendere, spanjoler og australere jeg aldri hadde sett fr, og som jeg n skulle dele soverom, bad, stue og kjkken med til enhver tid. Til tross for at tolv mennesker under samme tak krever tlmodighet, forstelse og timesvis med rydding etter hver helg har det vrt vrt noe av det kuleste jeg noensinne har gjort. Etter fire uker flyttet jeg til et kntt av en leilighet med min hollandske romkamerat, la igjen alt av intimgrenser og privatliv p drstokken og delte et lite soverom i tre mneder. I denne ste, trange leiligheten i 22.etasje ble jeg ogs kjent med Gabriella, et av de mest utrolige menneskene jeg noensinne har kjent. Det ble fort vane reise ut p spontante byturer p sene mandagskvelder, ha sleepovers p madrasser p gulvet og prate om livet, gutter og fremtiden p balkongen. Jeg som sjeldent kommer veldig godt overens med jenter ble faktisk veldig sjokkert over hvor lett det var bli knyttet til disse jentene, og mitt opphold ble betydelig mye bedre av komme hjem til Gabriella og Lindsey hver dag.

Til tross for at det av og til fristet drukne meg selv i sjokoladefontnen p Purdy's, kunne det til tider vre ok jobbe i sjokoladebutikk, for jeg skal ikke nekte for at det finnes visse fordeler ved mtte vite hva alle sjokoladene smaker for kunne gi anbefalinger til kundene. Likevel er det min andre jobb, p Canadian Maple Delights som har satt de dypeste sporene i meg. Hele staben fltes egentlig som en stor familie, og det var ikke f trer som ble felt da jeg forlot butikken for siste gang. Jeg vet ikke hvordan jeg kan beskrive det, men jeg flte en helt spesiell varme og kjrlighet ved vre der. I et desperat forsk p ta med meg s mye av butikken som mulig hjem til Norge kjpte jeg mapleprodukter for over 100 dollar, og selv om jeg n kan drikke Maple-te til frokost hver dag de neste tre mnedene blir det aldri det samme. For et sted!

Det reise fra mine aller beste venner, familie, rutiner og vaner jeg trivdes med og alt som var kjent og kjrt for meg krevde mye, men jeg var aldri i tvil om at jeg satt det p spill da jeg hoppet p flyet. Jeg visste at de menneskene som virkelig er verdt ta vare p ville vre nyaktig der de var da jeg dro, og uten vrt hjemme i mer enn tre dager har jeg allerede ftt det bekreftet. Noen ting er urokkelige. Samtidig har jeg stiftet ufattelig mange nye bekjentskaper, og ftt meg et knippe venner som ogs har blitt viktige for meg. Jeg har ikke tall p hvor mange sinnsyke minner jeg sitter igjen med etter disse mnedene! Roadtrips, fester, bursdager, filmkvelder, turer og arrangementer jeg kan tenke tilbake p og smile. Jeg har gjort akkurat det jeg har hatt lyst til, ikke latt noenting komme i veien for det jeg virkelig vil og rett og slett hatt det utrolig gy nesten hver dag. Jeg ville aldri sltt meg til ro noe annet sted enn i Norge, men jeg m innrmme at Canada er himmelen nr man er 19 r.

Underveis har jeg lrt s utrolig mye, og jeg merker at jeg p mange mter har vokst opp litt. Etter ha vrt p kanten til MANISK paranoid, redd og skummelt avhengig av rutiner, trengte jeg bli kastet litt ut i verden og se at mange av de fryktene som alltid har hatt et tak i meg ikke er reelle. Denne reisen har dyttet meg opp p mine egne, to bein og vist meg at mer eller mindre hva som helst er mulig. Jeg har hatt s drlig rd at jeg har spist surkl til middag, og jeg har rett og slett mttet stupe ut i den ene awkwarde situasjonen etter den andre for komme meg noe sted, men jeg har funnet mter komme meg gjennom det p, noe jeg aldri hadde trodd at jeg var i stand til gjre for knappe seks mneder siden.

gjennomfre dette har fltes helt utrolig, og jeg er s glad for at jeg tok denne sjansen. Det var ikke f ganger jeg satt p bakrommet p Bryggeriet og skrubbet pizzapanner med en sliten svamp og lurte p om alt dette egentlig var verdt det. tte-timers skift bak kassa p Meny kunne ogs kreve mye disiplin og tvang fra min side, og det eneste som fikk meg til smile til motbydelige kunder og sortere klissete panteflasker var tanken p at jeg snart skulle reise. fle at verdt eneste sekund med drittjobb og sukking og stnning var verdt det er en utrolig lettelse. Med en haug nye venner, erfaringer og minner rikere begynner jeg forst hvor sykt alt dette egentlig har vrt. At jeg kan grte og savne gjr meg bare enda mer sikker p at dette var riktig for meg.



I'm starting to believe

SISTE uke i Vancouver har startet. Jeg klarer ikke skjnne det, og det vil jeg forsvidt ikke heller. Det reise fra s mange utrolige mennesker og vite at det er lenge, lenge til jeg ser mange av dem igjen, og noen av dem aldri igjen, er egentlig litt for trist til at jeg har orket sette meg inn i det. Jeg akter i allefall nyte hvert eneste sekund jeg har igjen i dette paradiset!

I gr var det klart for avskjedsfesten min, noe som heldigvis ikke var en trist affre. Jeg hadde leid et lite lokale i bygningen min (sykeste bygningen noensinne med egen lounge, treningssenter, mterom, kino osv som jeg fr bruke gratis), og der samlet jeg de nrmeste for ha et aldri s lite vors, fr turen gikk videre til Deepak som holdt maskefest for anledningen. Alt ble vellykket og jeg hadde en super kveld med folk jeg har blitt utrolig glad i her nede.

Jeg kan jo si det snn at jeg har vrt ganske heldig med roomies'a mine.

Esther, Siri og Yvette med masker.

Ste nordmenn.

I dag var vret helt fantastisk (dog ikke bedre enn i Skien, wtf), s Siri og jeg ble sittende godt plantet p stranda ved English Bay barbent i shorts med is i hnda. Sommerflelse! Plutselig dukket det opp en merkelig kar med en litt mistenksom bekledning og en boombox p skulderen. Dette viste seg vre "Spandy Andy", som visstnok er en snn Youtube/So You Think You Can Dance-stjerne som krsjer p tilfeldige steder, skrur opp volumet p 80-tallshits'a og fr folk i godt humr. Han danset i nrmere to timer og hvet inn masse penger og entusiastisk jubel fra solbrente ansikter langs strandkanten (tenker spesielt p undertegnede). Noen folk er bare ..the shit!

Deretter dro vi til Kits for grille i hagen til Siri med Esther, Yvette og Heidi. Vi lagde bl og fikk til skikkelig leirskolestemning mens vi overstekte grillplser p selvlagde spyd og satt rundt flammene i campingstoler. Inntaket av grillmat gikk litt over stokk og stein, s n ligger jeg og min halvveis dde og ufattelig(!) rde og solbrente kropp utsltt p senga. Flelsen av ha hatt en perfekt sommerdag overdver heldigvis smerten fra forbrente skuldre og en altfor full mage.

Esther og hennes mange kreative ideer for steking av hamburgere.



Victoria Day 2012

Sndag morgen dro jeg og Siri til Victoria med fergen for feire Victoria Day. Vi hadde n overnatting og fikk faktisk gjort litt av hvert p kort tid, blant annet utforsket butikkene, havna, litt av utelivet, og ikke minst paraden som markerer feiringen av denne dagen. Victoria ligger ikke mer enn halvannen time unna Vancouver med bt, men allikevel er byene ganske forskjellige. N som jeg er vant til storbyen med trafikk, musikk og brk til alle dgnets tider var det veldig rart g nedover gatene i Victoria en sen kveld omringet av fullstendig stillhet. Jeg fikk sett en ny by, hilst borgermesteren og kjpt stor strikkegenser og salt lakris (UMULIG finne her nede), s til tross for vind og hard hostellseng var det slettes ikke en dum avgjrelse ta turen hit.




Kul borgermester?





Det e jaggi me rart koss det kan g te

17.mai er en av de beste dagene i ret, og jeg har alltid superhye forventninger til denne dagen. I r skulle det bli annerledes, bde fordi jeg befinner meg utenfor Norge og ogs langt vekk fra dem jeg alltid feirer med. Allikevel er jeg utrolig fornyd med rets nasjonaldagsmarkering, for jeg har virkelig vrt heldig med de norske vennene jeg har ftt her. Vi er fem jenter som alle var kjempegira p feire denne dagen s mye som man overhodet kan p andre siden av kloden, og vips satt vi i en leiebil p motorveien mot Seattle tidlig 17.mai morgen. I Seattle har de den strste feiringen av 17.mai utenfor Norge og det er et arrangement som gr over hele dagen og bestr blant annet av tog, underholdning og salg av norsk mat. Jeg trenger kanskje ikke presisere hvor FANTASTISK det var spise Kvikk Lunsj etter snart fem mneder? Ellers fikk vi med oss det to timer lange toget, minglet med andre nordmenn og spiste plser. Annerledes, men definitivt et av de beste minnene jeg har fra denne reisen! Vi overnattet p hostell n natt, og dro ut p kvelden for spise middag p den thailandske restauranten vi forelsket oss i sist vi beskte denne byen. Seattle er egentlig en ganske fin by!

Tok 564 bilder denne ene dagen (!), og har lagt ut et uant antall p Facebook, men her er et lite utvalg;



Karasjok, Hamar, Kongsvinger, Btsfjord og Skien!



Sunshower

Ikke feil med en sndag p tivoli, etterfulgt av thailandsk middag og drinker ved brygga i sommervret.

N begynner jeg bli veldig klar for et lite stykke Norge, og det har jeg i vente allerede frstkommende torsdag nr Heidi, Thea, Biret, Siri og jeg (alle de norske vennene jeg har her) kjrer inn til Seattle for delta p et stort 17.mai-arrangement. Kjolen henger klar i skapet, vret er spdd til bli fantastisk og jeg har nesten like mange sommerfugler i magen som jeg vanligvis har i forkant av denne dagen. Det blir sevlsagt en veldig annerledes opplevelse feire den norske nasjonaldagen p andre siden av kloden, uten alle menneskene og tradisjonene jeg er vant til, men med de skjnne nordmennene jeg omgs med her nede kan det umulig bli helt krise. Jeg reiser ogs til hovedstaten her i British Columbia, kalt Victoria med Siri p sndag for sjekke ut forholdene, samt feire Victoria Day! Begynner bli en stund siden jeg har vrt ute av Vancouver n, og selv om jeg forguder denne byen er det alltid gy reise til et nytt sted!

7.mai 2012



Ett ord; ubeskrivelig.

Punching in a dream

Stkkord for helgens begivenheter.






Bursdag. Garasjesalg. Bodybuilder. Solnedgang. Gateartister. Restaurantmiddag ved midnatt. Barbent ved strandkanten. Rosa buss. Sightseeing. Svensker.

reise ut klokka ti p en sndag kveld, mte Siri, kjpe 40 Timbits og sitte rundt et stort bl i en bakhage i Kitsilano med kanadere som griller skinke, og ikke fryse selv etter midnatt.

sitte i senga etter en vellykket kveld og skrive p et blogginnlegg fr to svensker plutselig str inne p soverommet ditt sammen med en gal meksikaner, og drar deg med ut for spille biljard.

g hjem fra kjpesenteret en lrdag ettermiddag og mtte vente ti minutter med krysse veien fordi det foregr filminnspilling utenfor leiligheten.

X-plore og Internex

N som reisen min nrmer seg slutten tenkte jeg at jeg kunne skrive litt om min erfaring med de to organisasjonene som har vrt i bakgrunn for denne reisen fra start til (nesten) slutt. Da jeg meldte meg p basic-programmet til X-plore innebar det at flybilletter og visum ble bestilt ved hjelp av dem. Jeg ville legge opp reisen min selv og ikke vre bundet til noe slags organisasjon, og selv om jeg fikk tips og rd hele veien frem til avreise var det jeg som mtte planlegge hele oppholdet, noe som har vrt noe av det beste med denne opplevelsen. Samtidig var det utrolig greit ha et par eksperter i bakhnd dersom jeg lurte p noe, s jeg ikke var fullstendig screwed nr jeg satte fttene p andre siden av kloden. Med X-plore kan man ogs velge betale litt ekstra og f sikret jobb til nr man ankommer, noe jeg konkluderte med at jeg ikke ville, og det angrer jeg i allefall ikke p. For det frste er det null problem skaffe seg jobb her. Jeg gikk rundt med sknader n dag etter at jeg ankom byen og avtalte fire jobbintervjuer p to timer. For det andre har jobbene man fr gjennom Internex (organisasjonen X-plore skaffer jobbene gjennom) et ganske drlig rykte her. Det er selvflgelig bde og, men jeg har hrt en del skrekkhistorier om stedene man som oftest fr jobb, type gatekjkkken/kaffebar med minstelnn, jobbing til alle dgnets tider og til og med tvilsomme og ekle sjefer. Det er bra at det finnes et slikt tilbud til dem som vil sikre seg en arbeidsplass fr de reiser, og for mange jeg kjenner har det fungert supert, men det er jo selvsagt litt risikabelt bare bli plassert et tilfeldig sted der det finnes plass. S min anbefaling er absolutt reise og finne jobb p egenhnd. Et par tusen kroner (!) spart, og i tillegg en strre sjanse for en langt bedre jobb.

Inkludert i opplegget til X-plore var ogs et "orienteringsmte" i regi av Internex dagen etter at jeg kom til Vancouver. Etter fire mneder her har samtlige representanter jeg har mtt fra denne organisasjonen vrt superkoselige og hjelpsomme, og under dette mtet fikk jeg hjelp til sette opp bankkonto, mobilabonnement og andre smting som kan vre vanskelig for en litt forvirret, veldig ny 19-ring klare p egenhnd (da spesielt meg!!). Jeg fikk ogs beskjed om at jeg kunne komme tilbake til kontoret deres dersom jeg noen gang kom til trenge assistanse med noe, og det gjorde jeg heldigvis ikke, men vite at man har noen vende seg til i ndssituasjoner er utrolig betryggende. Selv om Internex er drlige p jobbfronten, er de til gjengjeld utrolige p PR-fronten. De har et eget PR-team som arrangerer events hver eneste uke, som er alt fra pubkvelder til Seattle-turer og rebuslp. Det er selvflgelig ikke alle disse arrangementene man gidder eller har mulighet til delta p, og det blir nok frre og frre ettersom man fr seg en egen vennegjeng og gjr ting med dem i stedet, men da jeg var helt ny her var det s utrolig bra ha tusen forskjellige sammenkomster i uka delta p for mte folk. De fleste Internex-folka her gjr internships eller jobber der Internex har skaffet dem jobb, s selv om jeg teoretisk sett ikke er her "med Internex" er jeg veldig takknemlig for at jeg kom inn i det miljet i starten, for det kryr av folk fra hele verden (ok, mest Tyskland) i dette byret.

En annen ting som koblet meg til Internex, og som har gjort oppholdet mitt uforglemmelig var mneden jeg bodde p Staffhouse. Dette er et gigantisk hus Internex eier med rundt 18 soveplasser som er ment for folk som jobber og reiser via dem. Det er alltid fullbooket, og da jeg skte om plass allerede i september var det fullt frem til april. Men to uker fr avreise fikk jeg en telefon om at jeg kunne f bo der i n mned, og siden planen allerede var hoppe fra hostell til hostell var dette selvflgelig et mye bedre alternativ. I huset bodde jeg med noen av de skjnneste menneskene jeg har mtt her, men ogs noen av dem som har ftt meg mest irritert, frustrert og gal. dele kjkken med 12 stykker krever en del tlmodighet, for si det mildt. S mange forskjellige personligheter, nasjonaliteter og behov under ett og samme tak kan virkelig f deg til sette pris p hvor du kommer fra, haha! Men mesteparten av tiden var det helt fantastisk, og det vre en del av Staffhouse var som regel veldig gy. Vi var alltid en svr gjeng som dro ut sammen i helgene, og det var alltid noen som ville se en film eller stikke ut, alltid noen sette seg ved siden av og skravle med. bo p denne mten kan muligens virke helt absurd for mange, og de gangene jeg har fortalt kollegaene mine eller andre utenforstende om mine 11 "house mates" har jeg blitt mtt med skrekkslagne blikk. Men jeg ville ikke byttet bort tiden min der mot noe, det var akkurat snn jeg nsket at det ville vre, og enda litt til.

S alt i alt vil jeg virkelig anbefale reise med X-plore, og bruke Internex dersom det er mulig. Den eneste organisasjonen jeg har hatt med gjre her som jeg ikke har noe til overs for er Kilroy, men det er en annen historie.

Staffhouse-crewet i februar. N har nesten alle p dette bildet reist hjem.

Dager og r

Tiden har sprintet fra meg, og plutselig er min siste mned i Vancouver i gang. Leilighet og jobb er sagt opp, og innimellom alt annet som foregr jobber jeg p spreng med krysse av alle punktene p "m gjre i vancouver"-lista, som forvrig vokser med opptil flere punkter hver dag. Det ser ut til at mai kan bli en av de mest travle mnedene siden ankomst, og det er jo helt greit. Med roadtrip til Seattle, todagers tur til Victoria, BC, avskjedsfest, tur til fornyelsespark og et uant antall byturer p kalenderen skal jeg nok ha det over middels OK de siste ukene i paradis.

Esther og jeg kapret andreplassen under et rebuslp Internex arrangerte, og vi skal derfor nyte en totimers sightseeingbusstur gjennom Vancouver. Haha!

I leiligheten str alt supert til, og noe av det tristeste med forlate Canada vil vre flytte ut herfra.

Noen ganger er det veeeldig idyllisk ha en balkong med utsikt over hele downtown.


Lamplighter er aldri feil, spesielt ikke nr vi fr VIP-inngang!

Jeg, som er verdens mest primitive menneske nr det gjelder mat likte faktisk libanesisk mat!

I dag er min "day off", og formiddagen ble viet til frisrbesk og shopping. Jeg har faktisk kjpt srdeles lite klr siden jeg kom hit (det fles i allefall snn, hehee), s jeg har lenge hatt planer om dra til butikkene og bare..kjpe det jeg vil ha. Tror jeg brukte rundt 700kr og fikk to topper, n bukse + underty og sminke, s da er det vel lov. Lurer p hvordan jeg skal klare bruke 500 kr p en bukse fra BikBok nr jeg vender hjem. N skal jeg hoppe litt rundt omkring hjemme fr jeg skal ut for "drinks" med en tysk kompis. All denne alkoholen burde vel snart ta knekken p meg!

Les mer i arkivet November 2012 Juni 2012 Mai 2012
Victoria Armstrong

Victoria Armstrong

20, Skien

Jeg er 19 r og har nettopp reist ut i den store verden helt alene! P denne bloggen vil jeg skrive om hvordan det er jobbe og leve i Vancouver :-)

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits